Hvit dritt

Jeg dreit hvit dritt i dag. Det er helt sant. Den var blek som en fjorten år gammel jomfru, råtten og grønn som en muggen sopp. Jeg følte straks appetitten komme og stormet til bordet med bestikk og tallerken, og med rødvinen klar. Med tålmodighet som en skilpadde, en stein død skilpadde plukket jeg dritten opp av dassen og plasserte utvalgte biter på tallerkenen. Det var bare å vente, mens delikatessen tørket og ble passelig mør.

Endelig kom tidspunktet da jeg valgte å sette meg ned og fortære dagens middag. Jeg tok den første biten og skyllet ned med min årgangsvin. Alle mine forventninger ble oppfylt. Jeg satt der og fortærte det velsmakende kjøttet og ganen svulmet i glede for ny bit. Vinen satte, som alltid kronen på verket.

Hvilken utsøkt smaksopplevelse.

Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral

Jeg husker at jeg så et program på NRK om det norske Black Metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Det var en stor opplevelse. Jeg var rundt ti år på det tidspunktet, og programmet åpnet øynene mine på mange måter, i hvert fall på lang sikt.

Programmet dreide seg mest om musikken, men musikken kan nok ikke sees løsrevet fra hva som var en integrert del av Black Metal, fra hva musikerne gjorde i fritiden. Det var et ganske brukbart dykk faktisk, ned i forskjellige utøveres liv og filosofi, og derfor også i satanisme og mystikk generelt, i det minste så dypt som et nasjonalt norsk fjernsynsselskap kunne gå, uten at det ville bli stengt på dagen.

Vi ble presentert for et variert utvalg av mennesker i «bevegelsen», både de som la mest vekt på musikken og andre, folk med en mer eller mindre velutviklet og kritisk syn på dagens samfunn og virkeligheten generelt sett, kristne satanister (de som tror på bibelen, men som har et litt annet fokus enn andre kristne) og uavhengige satanister, som avviser alle former for kristendom, og er inspirert av Anton La Vey, Aleister Crowley (som ikke var satanist) og andre. Gutter med langt hår ble intervjuet inni kirker og svarte med forakt på alle de dumme spørsmålene folk stilte dem. Det var en forfriskende forandring fra dagliglivet, for å si det mildt.

Jeg husker en mann i et mørkt soverom som uttrykte sin sterke forakt for vanlige folk. Han kalte dem sjelløse vesener. Det hørtes veldig riktig ut for meg. Jeg husker alle kirkebrannene. Selve tilstedeværelsen av kirker hadde alltid føltes gal for meg. Jeg ble, langt på vei tvunget til å gå dit ved hver skoleavslutning. At folk brant kirker ned til grunnen føltes mer enn riktig. Jeg hadde sett en masse kristen dobbeltmoral og tyranni i løpet av livet, og hadde allerede avvist det.

Hysteriet, hva som helt klart var religiøs panikk herjet norge på den tiden, enda mer enn ellers. Selv jeg, i min unge alder og i min relative uvitenhet visste utmerket godt at det de såkalte ekspertene sa om det som hendte og gjerningsmennenes beveggrunner for å gjøre det de gjorde bare var tullprat. En av disse ekspertene, Karl Milton Hartveit fikk fritt utløp for sitt uretterrettelige nonsens i blant annet Bergens Tidende. Blant mange intolerante og uvitende uttalelser sidestilte han alle former for satanisme med paganisme og heksetro og gjentok samfunnet propaganda om hvor nedbrytende og ødeleggende «hele suppen» var. Det fantes veldig liten evne og vilje til noen form for åpen tankegang der, der også, det er sikkert.

Jeg? Jeg fant alt sammen interessant. Det var ikke som lyn fra klar himmel eller noe, men jeg hadde vært en flink observant (en av mine beste egenskaper) og jeg så rett igjennom de som kritiserte og rakket ned på det som skjedde som et resultat av tidens oppsving i Black Metal. I ettertid vil jeg si at det hjalp meg til å se tvers igjennom, da og i årene som fulgte et samfunn som ikke kunne overleve uten dobbeltmoral, uærlighet og tyranni. Og det førte meg dit jeg er nå: et fritt, uavhengig og tvers igjennom ærlig menneske.

I asken av gamle bygninger reist til ære for en ikke-eksisterende gud, et tempel som æret svindel, uvitenhet og intoleranse fant jeg min egen ild, en som bare brenner stadig sterkere ettersom årene går.

En kråke

En kråke landet på den forblåste fjellknausen. Den spankulerte fram og tilbake en stund. Spekulasjonene på hvorfor den gjorde det er mange. Ventet den på at middagen skulle bli riktig god og mør i vinden? Ventet den på at solen skulle komme fram mellom de mørke skyene, slik at de kalde likene skulle bli litt varme igjen?

Som sagt, man vet ikke og spørsmålet har plaget de lærde i århundrer.

Uansett, etter at kråken hadde spankulert fram og tilbake og gledet seg over utsikten en stund så flakset den med vingene og svevde opp på skulderen til det varmeste liket og begynte å forsyne seg. Det skarpe nebbet hakket løs på skuldermuskelen og blodvåte kjøttslintrer glimtet i den mørke luften. Kråken er en erfaren åtseleter og konsumerer middagen sin på en metodisk og grundig måte.

Den ble sittende på den blodige skulderen litt etterpå, ble sittende og sole seg på en dag uten sol. Det blodige nebbet blir brukt til å pusse fjærdrakten en smule. En stilstudie av kråken og katten vil vise at de har mye til felles her, selv om de ikke kan fordra hverandre. Etter en stund ba kråken om desserten, men ingen kelner dukket opp og kråken blir utålmodig og forsyner seg uten å bli anvist plass. Den flakset i fjeset på det hengende kjøttberget og hakket løs det ene øyet. Dog viste den seg som lett klønete her og øyet løsner og faller ned på bakken. Den så på med forskrekkelse mens øyet ruller mot kanten av knausen, men den slapp med skrekken da øyet stoppet like ved kanten og sukket tungt av lettelse. Den gode middagsgjesten hopper elegant ned fra stolen og plukker opp øyet. Det er en velsmakende dessert dette og kråken kvekket i velbehag. Øyet gled ned gjennom den tynne halsen og la seg godt til rette i magen, der den sakte ble fortært av hissige magesyrer.

Etter å ha slappet av ved bordet sitt et kvarter eller så flakset den gode middagsgjesten på ny med vingene og hylte på regningen. Fortsatt dukket ingen kelner opp. Den ventet enda en liten stund før den ga opp og forlot restauranten Den Forblåste Fjellknausen gjennom den åpne døren. «Vi ønsker Dem gjerne velkommen tilbake», sa den fraværende kelneren elskverdig. Kråken forlot stedet med nebbet høyt i sky og så seg ikke tilbake.

På en vindfast og forblåst fjellknaus

På en vindfast og forblåst fjellknaus henger en masse lik og en masse skranglende skjeletter. Skjelettene skrangler mens likene råtner. De er alle vendt utover, med god utsikt til veien nedenfor. Skjelettet til høyre er helt skrapt for kjøtt. Liket til venstre har bare så vidt begynt å råtne. Det er tretten stykker av dem, av lik og skjeletter alt i alt, men det er helt klart plass til flere. Det er fortsatt god plass på venstre side.

På en vindfast og forblåst fjellknaus hyler vinden til de forbispaserende.

Grillfest på postkontoret

Mannen og kvinnen skrider over gaten mot postkontoret. Brad åpner døren for Angelina og hun går inn. De smiler forelsket. Alle kan se hvor tiltrukket de er av hverandre. Det formelig stråler av dem. Hvert eneste lille blikk hver av dem sender den andre er fylt av kåthet og forventning.

Det er en tidlig, varm ettermiddag og masse folk i lokalet og lang kø foran kassen. Folk er gjerne lett irritable og det blir lett knuffing og stygge blikk hvis det er tvil om plassen i køen. Til og med i de kassene med nummerlapper blir det fort et kappløp mot mannen eller kvinnen bak skranken. I en bemerkelsesverdig fremvisning av kraft dytter en kvinne bort en svær gusse og skriker rasende til han.

Brad og Angelina smiler til hverandre. Noen blir veldig irritert.

Det er varmt og fuktig og fulgt av folk som svetter og lukter og puster og peser. Hele stedet minner mer om en sardinboks enn et postkontor. Det bryter ut mer ufred i køen, noe som resulterer i enda mer knuffing og irritasjon i alle køene. Folk ser stadig på klokken og på lappen de holder i hendene.

- Jeg står parkert, sier en mann nervøst og ampert, - og jeg puttet bare på noen få mynter. Jeg må få komme først til.

Hånlig latter avbryter han før han er riktig ferdig.

- Du er en idiot, sier en annen mann. – Jeg fylte opp parkometeret, men har det fortsatt travelt.

Andre nikker og gir sitt svært så verbale samtykke.

Det blir stille på et vis. Folk ser mismodig fremover, mot kassen langt vekke.

- Sulten? Spør Brad Angelina.

- Ikke ennå, svarer hun forventningsfullt. – Jeg tror vi har beregnet det glimrende.

De to åpner de store veskene de bærer på og drar opp to store maskinpistoler. Uten noen innledning eller nøling begynner de å plaffe løs på kunder og ansatte i lokalet. Blodet flyter og kjøttstykkene flyr gjennom luften. Skriker fyller rommet. Plutselig er køen snudd helt rundt og folk setter kursen mot utgangen i full panikk, men den går ikke stort raskere motsatt vei. Det hele ender i et gigantisk blodbad der det er glatt på gulvet og dampende lik ligger i hauger. Bare noen få aldeles vettskremte mennesker kommer seg utenfor. De løper rett ut i gaten og blir kjørt ned av glupske raserkjører i sommervarmen.

Det blir stille, skikkelig stille. Bare lyden av dødsralling dør sakte ut. Brad drar fram en svært slaktekniv og begynner å sløye de nærmeste likene. Angelina begynner å knuse møbler og bygger et stort bål midt på gulvet. Hun putter avispapir innunder veden på strategiske steder og tenner så på. I løpet av kort tid har hun laget et stort og fint bål. Brad tar to store kjøttstykker og setter dem på spissen av grillspydene og gir det ene til Angelina. De to setter seg ned på gulvet og begynner å grille. Grilling har blitt stadig mer populært i det siste og de har lenge hatt lyst til å prøve sporten. Angelina finner fram vinen og fyller i glassene. De skåler og drikker og kysser hverandre i hete omfavnelser.

Brad får et ekstatisk uttrykk i ansiktet da han prøvende tar en første bit av det grillede kjøttet.

- Ah, hvilken vidunderlig smak. Jeg elsker simpelthen smaken av bly i maten om ettermiddagen.

De tar seg god tid og nyter måltidet.

- Hvilken farge, hvilken fylde, smatter Angelina etter å ha tatt en stor slurk av rødvinen.

De sitter der en stund etter at det velsmakende måltidet er avsluttet, lar maten synke og bli fortært. Så kikker de på hverandre med et fornøyd smil, reiser seg, samler sammen utstyret sitt og putter det tilbake i bagene, og forlater plystrende postkontoret.

- Vi bør kanskje skaffe oss en fryseboks, kjære, sier Brad lettere filosofisk. – Ikke misforstå meg; fersk kjøtt er så absolutt å foretrekke, men det er ikke hver dag vi har anledning til å spise ute.

- Og det er dyrt å måtte rense klærne hver gang, nikker hun forståelsesfullt, - men det er verdt det!

Hun kaster et forelsket blikk på han og de klemmer hverandre igjen, og slikker blod av hverandres blussende ansikter. Så setter de seg inn i bilen og kjørere av gårde. Det knekker i bein idet de kjører over et lik eller tre.

Det er en sen, varm ettermiddag i en stille, stille og fredelig, fredelig gate.

Vinden sukker

Vinden sukker mellom gravsteinene. Selv når det er vindstille hvisker luften i de vandrende dødes råtne ører. Skjelettenes føtter subber på den våte jorden. Et iskaldt hyl kaster sitt ekko mellom det forfalne slottets murer. Blodet drypper fra skitne grener og farger steinene grå. Blanke klør og huggtenner glimter i skinnet fra månens skitne lys. Den drønnende lyden av knurr blander seg med den av velsmakende rått kjøtt som blir revet i filler. Blod og ben og kjøttslintrer dekorerer den overvokste hagen. Ballet og dansen starter på den øde slottsplassen. Bakken er sleip, og mange glir og brekker nakken, og bakken blir enda sleipere. Knivblad blir gylne i lyset fra bålet og røde badet i bøtter av blod. Svømmebassenget i bakgården blir tatt flittig i bruk. Jomfruer blir knullet vetteløst og utånder mens livet renner fra deres avskårne struper. Het sæd spruter inn i stadig mer avkjølte kropper. Det regner og husets beboere skåler og drikker den mest utsøkte vin. Hodeskaller fungerer utmerket som glass. Lik henger fra grener som den vakreste utstilling, kunstverk i rødt og grått. Dagen rinner og folk flest går forbi i all hast. Bare noen få stopper og tar en nærmere kikk på den golde skjønnheten, og bare noen ytterst få av de igjen våger seg innenfor og blir der når natten kommer listende på sine myke føtter. Store øyne gløder i måneskinnet mens regndråpene faller som kniver i det tredimensjonale maleriet som puster og peser der det rocker på den vidunderlig vakre kirkegården like ved byens rådhus der de vandøde politikerne gjør sin siste innsats før dagen faller på.