fredag 16. januar 2009

En kråke

En kråke landet på den forblåste fjellknausen. Den spankulerte fram og tilbake en stund. Spekulasjonene på hvorfor den gjorde det er mange. Ventet den på at middagen skulle bli riktig god og mør i vinden? Ventet den på at solen skulle komme fram mellom de mørke skyene, slik at de kalde likene skulle bli litt varme igjen?

Som sagt, man vet ikke og spørsmålet har plaget de lærde i århundrer.

Uansett, etter at kråken hadde spankulert fram og tilbake og gledet seg over utsikten en stund så flakset den med vingene og svevde opp på skulderen til det varmeste liket og begynte å forsyne seg. Det skarpe nebbet hakket løs på skuldermuskelen og blodvåte kjøttslintrer glimtet i den mørke luften. Kråken er en erfaren åtseleter og konsumerer middagen sin på en metodisk og grundig måte.

Den ble sittende på den blodige skulderen litt etterpå, ble sittende og sole seg på en dag uten sol. Det blodige nebbet blir brukt til å pusse fjærdrakten en smule. En stilstudie av kråken og katten vil vise at de har mye til felles her, selv om de ikke kan fordra hverandre. Etter en stund ba kråken om desserten, men ingen kelner dukket opp og kråken blir utålmodig og forsyner seg uten å bli anvist plass. Den flakset i fjeset på det hengende kjøttberget og hakket løs det ene øyet. Dog viste den seg som lett klønete her og øyet løsner og faller ned på bakken. Den så på med forskrekkelse mens øyet ruller mot kanten av knausen, men den slapp med skrekken da øyet stoppet like ved kanten og sukket tungt av lettelse. Den gode middagsgjesten hopper elegant ned fra stolen og plukker opp øyet. Det er en velsmakende dessert dette og kråken kvekket i velbehag. Øyet gled ned gjennom den tynne halsen og la seg godt til rette i magen, der den sakte ble fortært av hissige magesyrer.

Etter å ha slappet av ved bordet sitt et kvarter eller så flakset den gode middagsgjesten på ny med vingene og hylte på regningen. Fortsatt dukket ingen kelner opp. Den ventet enda en liten stund før den ga opp og forlot restauranten Den Forblåste Fjellknausen gjennom den åpne døren. «Vi ønsker Dem gjerne velkommen tilbake», sa den fraværende kelneren elskverdig. Kråken forlot stedet med nebbet høyt i sky og så seg ikke tilbake.

Ingen kommentarer: