Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral

Jeg husker at jeg så et program på NRK om det norske Black Metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Det var en stor opplevelse. Jeg var rundt ti år på det tidspunktet, og programmet åpnet øynene mine på mange måter, i hvert fall på lang sikt.

Programmet dreide seg mest om musikken, men musikken kan nok ikke sees løsrevet fra hva som var en integrert del av Black Metal, fra hva musikerne gjorde i fritiden. Det var et ganske brukbart dykk faktisk, ned i forskjellige utøveres liv og filosofi, og derfor også i satanisme og mystikk generelt, i det minste så dypt som et nasjonalt norsk fjernsynsselskap kunne gå, uten at det ville bli stengt på dagen.

Vi ble presentert for et variert utvalg av mennesker i «bevegelsen», både de som la mest vekt på musikken og andre, folk med en mer eller mindre velutviklet og kritisk syn på dagens samfunn og virkeligheten generelt sett, kristne satanister (de som tror på bibelen, men som har et litt annet fokus enn andre kristne) og uavhengige satanister, som avviser alle former for kristendom, og er inspirert av Anton La Vey, Aleister Crowley (som ikke var satanist) og andre. Gutter med langt hår ble intervjuet inni kirker og svarte med forakt på alle de dumme spørsmålene folk stilte dem. Det var en forfriskende forandring fra dagliglivet, for å si det mildt.

Jeg husker en mann i et mørkt soverom som uttrykte sin sterke forakt for vanlige folk. Han kalte dem sjelløse vesener. Det hørtes veldig riktig ut for meg. Jeg husker alle kirkebrannene. Selve tilstedeværelsen av kirker hadde alltid føltes gal for meg. Jeg ble, langt på vei tvunget til å gå dit ved hver skoleavslutning. At folk brant kirker ned til grunnen føltes mer enn riktig. Jeg hadde sett en masse kristen dobbeltmoral og tyranni i løpet av livet, og hadde allerede avvist det.

Hysteriet, hva som helt klart var religiøs panikk herjet norge på den tiden, enda mer enn ellers. Selv jeg, i min unge alder og i min relative uvitenhet visste utmerket godt at det de såkalte ekspertene sa om det som hendte og gjerningsmennenes beveggrunner for å gjøre det de gjorde bare var tullprat. En av disse ekspertene, Karl Milton Hartveit fikk fritt utløp for sitt uretterrettelige nonsens i blant annet Bergens Tidende. Blant mange intolerante og uvitende uttalelser sidestilte han alle former for satanisme med paganisme og heksetro og gjentok samfunnet propaganda om hvor nedbrytende og ødeleggende «hele suppen» var. Det fantes veldig liten evne og vilje til noen form for åpen tankegang der, der også, det er sikkert.

Jeg? Jeg fant alt sammen interessant. Det var ikke som lyn fra klar himmel eller noe, men jeg hadde vært en flink observant (en av mine beste egenskaper) og jeg så rett igjennom de som kritiserte og rakket ned på det som skjedde som et resultat av tidens oppsving i Black Metal. I ettertid vil jeg si at det hjalp meg til å se tvers igjennom, da og i årene som fulgte et samfunn som ikke kunne overleve uten dobbeltmoral, uærlighet og tyranni. Og det førte meg dit jeg er nå: et fritt, uavhengig og tvers igjennom ærlig menneske.

I asken av gamle bygninger reist til ære for en ikke-eksisterende gud, et tempel som æret svindel, uvitenhet og intoleranse fant jeg min egen ild, en som bare brenner stadig sterkere ettersom årene går.

En kråke

En kråke landet på den forblåste fjellknausen. Den spankulerte fram og tilbake en stund. Spekulasjonene på hvorfor den gjorde det er mange. Ventet den på at middagen skulle bli riktig god og mør i vinden? Ventet den på at solen skulle komme fram mellom de mørke skyene, slik at de kalde likene skulle bli litt varme igjen?

Som sagt, man vet ikke og spørsmålet har plaget de lærde i århundrer.

Uansett, etter at kråken hadde spankulert fram og tilbake og gledet seg over utsikten en stund så flakset den med vingene og svevde opp på skulderen til det varmeste liket og begynte å forsyne seg. Det skarpe nebbet hakket løs på skuldermuskelen og blodvåte kjøttslintrer glimtet i den mørke luften. Kråken er en erfaren åtseleter og konsumerer middagen sin på en metodisk og grundig måte.

Den ble sittende på den blodige skulderen litt etterpå, ble sittende og sole seg på en dag uten sol. Det blodige nebbet blir brukt til å pusse fjærdrakten en smule. En stilstudie av kråken og katten vil vise at de har mye til felles her, selv om de ikke kan fordra hverandre. Etter en stund ba kråken om desserten, men ingen kelner dukket opp og kråken blir utålmodig og forsyner seg uten å bli anvist plass. Den flakset i fjeset på det hengende kjøttberget og hakket løs det ene øyet. Dog viste den seg som lett klønete her og øyet løsner og faller ned på bakken. Den så på med forskrekkelse mens øyet ruller mot kanten av knausen, men den slapp med skrekken da øyet stoppet like ved kanten og sukket tungt av lettelse. Den gode middagsgjesten hopper elegant ned fra stolen og plukker opp øyet. Det er en velsmakende dessert dette og kråken kvekket i velbehag. Øyet gled ned gjennom den tynne halsen og la seg godt til rette i magen, der den sakte ble fortært av hissige magesyrer.

Etter å ha slappet av ved bordet sitt et kvarter eller så flakset den gode middagsgjesten på ny med vingene og hylte på regningen. Fortsatt dukket ingen kelner opp. Den ventet enda en liten stund før den ga opp og forlot restauranten Den Forblåste Fjellknausen gjennom den åpne døren. «Vi ønsker Dem gjerne velkommen tilbake», sa den fraværende kelneren elskverdig. Kråken forlot stedet med nebbet høyt i sky og så seg ikke tilbake.

På en vindfast og forblåst fjellknaus

På en vindfast og forblåst fjellknaus henger en masse lik og en masse skranglende skjeletter. Skjelettene skrangler mens likene råtner. De er alle vendt utover, med god utsikt til veien nedenfor. Skjelettet til høyre er helt skrapt for kjøtt. Liket til venstre har bare så vidt begynt å råtne. Det er tretten stykker av dem, av lik og skjeletter alt i alt, men det er helt klart plass til flere. Det er fortsatt god plass på venstre side.

På en vindfast og forblåst fjellknaus hyler vinden til de forbispaserende.