onsdag 21. januar 2009

Total ærlighet og total frihet: et liv uten dobbeltmoral

Jeg husker at jeg så et program på NRK om det norske Black Metal miljøet på begynnelsen av nittitallet. Det var en stor opplevelse. Jeg var rundt ti år på det tidspunktet, og programmet åpnet øynene mine på mange måter, i hvert fall på lang sikt.

Programmet dreide seg mest om musikken, men musikken kan nok ikke sees løsrevet fra hva som var en integrert del av Black Metal, fra hva musikerne gjorde i fritiden. Det var et ganske brukbart dykk faktisk, ned i forskjellige utøveres liv og filosofi, og derfor også i satanisme og mystikk generelt, i det minste så dypt som et nasjonalt norsk fjernsynsselskap kunne gå, uten at det ville bli stengt på dagen.

Vi ble presentert for et variert utvalg av mennesker i «bevegelsen», både de som la mest vekt på musikken og andre, folk med en mer eller mindre velutviklet og kritisk syn på dagens samfunn og virkeligheten generelt sett, kristne satanister (de som tror på bibelen, men som har et litt annet fokus enn andre kristne) og uavhengige satanister, som avviser alle former for kristendom, og er inspirert av Anton La Vey, Aleister Crowley (som ikke var satanist) og andre. Gutter med langt hår ble intervjuet inni kirker og svarte med forakt på alle de dumme spørsmålene folk stilte dem. Det var en forfriskende forandring fra dagliglivet, for å si det mildt.

Jeg husker en mann i et mørkt soverom som uttrykte sin sterke forakt for vanlige folk. Han kalte dem sjelløse vesener. Det hørtes veldig riktig ut for meg. Jeg husker alle kirkebrannene. Selve tilstedeværelsen av kirker hadde alltid føltes gal for meg. Jeg ble, langt på vei tvunget til å gå dit ved hver skoleavslutning. At folk brant kirker ned til grunnen føltes mer enn riktig. Jeg hadde sett en masse kristen dobbeltmoral og tyranni i løpet av livet, og hadde allerede avvist det.

Hysteriet, hva som helt klart var religiøs panikk herjet norge på den tiden, enda mer enn ellers. Selv jeg, i min unge alder og i min relative uvitenhet visste utmerket godt at det de såkalte ekspertene sa om det som hendte og gjerningsmennenes beveggrunner for å gjøre det de gjorde bare var tullprat. En av disse ekspertene, Karl Milton Hartveit fikk fritt utløp for sitt uretterrettelige nonsens i blant annet Bergens Tidende. Blant mange intolerante og uvitende uttalelser sidestilte han alle former for satanisme med paganisme og heksetro og gjentok samfunnet propaganda om hvor nedbrytende og ødeleggende «hele suppen» var. Det fantes veldig liten evne og vilje til noen form for åpen tankegang der, der også, det er sikkert.

Jeg? Jeg fant alt sammen interessant. Det var ikke som lyn fra klar himmel eller noe, men jeg hadde vært en flink observant (en av mine beste egenskaper) og jeg så rett igjennom de som kritiserte og rakket ned på det som skjedde som et resultat av tidens oppsving i Black Metal. I ettertid vil jeg si at det hjalp meg til å se tvers igjennom, da og i årene som fulgte et samfunn som ikke kunne overleve uten dobbeltmoral, uærlighet og tyranni. Og det førte meg dit jeg er nå: et fritt, uavhengig og tvers igjennom ærlig menneske.

I asken av gamle bygninger reist til ære for en ikke-eksisterende gud, et tempel som æret svindel, uvitenhet og intoleranse fant jeg min egen ild, en som bare brenner stadig sterkere ettersom årene går.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Regner med det er 'Det Svarte Alvor' du beskriver her. Underholdende, det er jeg hjertens enig. Men jeg liker gamle kirker, på et historisk-arkitektonisk plan.

Gråfelder sa...

Deler ikke din oppfatning. Ser ingen verdi i det.

Er en viss stemning på kirkegårder, på en bakvendt måte, det er det hele.